Hele 4 ganger har KIL spilt i semifinale i Norgesmesterskapet, men alle gangene har man tapt. Hvordan var kampene, og hva var det egentlig som gikk galt?
I månedens bloggartikkel har vi tatt en nærmere titt på de fire kampene som, med seier i stedet for tap, kunne ført KIL til en historisk cupfinale på Ullevaal Stadion.
Tabber og småfeil: Moss FK – KIL 1983
(Roy Holth kan bare konstatere at Moss stikker av med finalebilletten i 1983 - Foto: Dagbladet)
Utgangspunktet
1983-sesongen var KILs første sesong på øverste nivå noensinne, og det var knyttet stor spenning til det nye laget. De var av samtlige medier i Norge tippet rett ned, og svært få hadde særlig tro på klubben. Til tross for de dystre spådommene, klarte Kongsvinger seg relativt bra og holdt seg stort sett over streken gjennom hele sesongen og berget seg i siste serierunde med 0-0 mot Vålerenga.
I cupen gikk det også over all forventning. KIL slo Fu/vo, Nybergsund, Lyn og Sogndal, før Bryne ble smadret med 5-0 i kvartfinalen på Gjemselund. For første gang i klubbens historie ventet en semifinale.
Moss, på sin side, hadde lenge ligget midt på tabellen, men med en del gode resultater mot slutten, kjempet de plutselig om sølvmedalje i serien. I cupen hadde de slått Tønsberg-Kameratene, Østsiden, Strømsgodset, Rosenborg og Mjøndalen og var nå klar for sin tredje strake semifinale på rad!
Moss hadde fordelen av å spille hjemme der de ikke hadde tapt en eneste kamp så langt i 83-sesongen, mens KIL hadde den ukjente og undervurderte topscoreren i eliteserien, Olav Nysæter!
Kampen
Søndag 18. September starter oppgjøret på Melløs Stadion under vanskelige forhold. Kraftig vind og regnvær preget kampen, men begge lag leverte godt spill i høyt tempo, og satset offensivt. Det var allikevel KIL som startet best og etter 12 minutter sørget Olav Nysæter for 0-1, etter å ha brent en stor sjanse minutter tidligere. Gleden var dessverre kortvarig. Fem minutter senere misset keeper Geir Håkon Jom et enkelt tilbakespill som Moss-spiller Jan Rafn snappet opp – 1-1. KIL fortsatte å være best ut omgangen, men det virket som om usikkerheten i forsvaret og hos keeper preget spillerne etter dette. De spilte nervøst og kom seg aldri helt.
Bare sekunder etter at 2.omgang var blåst i gang, gikk Moss opp til 2-1 ved en heading. KIL ga allikevel aldri opp og hadde flere muligheter til å utligne. Pellerud var alene med keeper, men skjøt rett på. Kongsvingerpresset åpnet for kontringer for Moss, og kvarteret før slutt kunne Ole Jonny Henriksen punktere til 3-1, etter misforståelser i KIL-forsvaret nok en gang. Moss var dødelige effektive og benyttet seg av KILs feil. Feilene kostet finalebillettene til Ullevaal.
(Faksimile: VG)
Hva gikk galt?
”En forferdelig dag. Jeg tar på meg mye av skylda for tapet mot Moss. Aldri har jeg i min karriere gjort noen verre tabbe, en stygg bom av meg som jeg må få ut av hodet raskest mulig.” sa KIL-keeper og Bodøværing Geir Håkon Jom etter kampen.
Hele uttalelsen oppsummerer egentlig mye av hva som gikk galt på Melløs. KIL åpnet friskt og spilte en god kamp, men tabben ved 1-1 og 1-2 preget både keeper og forsvaret i resten av kampen, og ble til slutt avgjørende. Med litt mer hell og bedre kommunikasjon i de bakre ledd, kunne KIL kanskje nådd finalen i 1983. For som til og med Moss-kaptein Geir Henæs sa etter kampen: ”Kongsvinger gjorde en bra kamp, men hadde ikke hellet med seg”.
En liten trøst får være at KIL fikk sin revansje to uker senere, da de nedsablet Moss 6-1 på Gjemselund i serien. Moss slo for øvrig Vålerenga 2-0 i cupfinalen.
Et ærlig forsøk: Rosenborg BK – KIL 1990
(Foran over 27.000 tilskuere, gjorde KIL det de kunne mot Gøran Sørloth og Rosenborg. Det ble med forsøket - Foto: Adresseavisa)
Utgangspunktet
Etter en lovende start på 1990-sesongen, ble KIL-supporterne plutselig vitne til en voldsomt nedadgående kurve som så ut til å ende med kvalifiseringsspill. Igjen berget klubben plassen i siste serierunde, denne gangen med 3-1 seier mot IK Start.
Svenske Kent Karlsson hadde for øvrig kommet inn som trener for Even Pellerud på starten av sesongen, men to dager før semifinalen mot Rosenborg kom det frem at han antageligvis ville bryte 2-årskontrakten med KIL etter endt sesong, etter et forlokkende tilbud fra danske Lyngby. Det lille lyspunktet lå i at KIL var klare for semifinale i cupen, borte mot Rosenborg. I Glåmdalen innrømmet allikevel Vidar Sanderud at laget hadde hatt en tung sesong, hvor de hadde brukt mer krefter på å holde humøret i laget enn å spille god fotball. Stemningen kunne vært bedre dagen før den viktige kampen!
I Trondhjem rådet det totalt motsatt stemning. Laget hadde 4 strake seire i serien, og lå 1 poeng bak serieleder Tromsø. I tillegg trodde de fleste på ”walk-over” i semifinalen mot lille Kongsvinger, og dagen før kampen snakket man om 25.000 mennesker på tribunene.
Dette var David mot Goliat på Goliats bane, men ingen forventet noe av KIL. Kunne de overraske?
Kampen
Et feststemt Lerkendalpublikum på over 27.000 fikk se Rosenborg gå ut i hundre fra første sekund. Særlig Gøran Sørloth storspilte og skjøt fart langs høyresiden gang på gang. Allerede etter seks minutter ble Karl Petter Løken servert foran mål. Han dunket ballen bak Tore Krogstad og dermed 1-0. Etter dette fortsatte hjemmelaget stormløpet med ypperlig pasningsspill og stort tempo. Hele første omgang ble derfor preget av gedigne Rosenborg-sjanser, uten at det ble noen flere mål av det. Med to skudd i tverrliggeren burde det ha stått mer enn 1-0 til vertene. KIL hadde riktignok også én enorm sjanse der ballen ble reddet på streken, etter heading av Ole Einar Martinsen.
Etter hvilen kunne det virke som Rosenborg hadde innkassert seieren litt for tidlig. KIL hevet seg betraktelig og dominerte store deler av omgangen. Allikevel slet de med å omsette sjansene, og alt i alt var det ingenting å si på at hjemmelaget vant.
Gøran Sørloth var kampens store profil, mens Dag Riisnæs dominerte for KIL. ”Vi hadde ingen problemer på en relativt dårlig dag”, var Nils Arne Eggens konklusjon, mens Kent Karlson mente at KIL ikke var altfor langt unna å få ekstraomganger.
(Faksimile: Glåmdalen)
Hva gikk galt?
Det meste lå egentlig i kortene allerede da Rosenborg trakk Kongsvinger til hjemmekamp. KIL hadde gjort en sesong under pari, mens Rosenborg vitnet mer og mer om Norges beste fotballag utover høsten. Det var aldri tvil om hvem som skulle vinne denne kampen, og i første omgang var det klasseforskjell mellom lagene. Ingen ville sagt noe på om Rosenborg hadde ledet med 3 eller 4-0. Selv om kampen endret karakter etter at KIL gikk ut i et helt annet tempo i annen omgang, manglet de det lille ekstra. KIL gjorde et ærlig forsøk, men noen ganger er motstanderen rett og slett bedre!
Rosenborg slo Fyllingen 5-1 i finalen på Ullevaal. Man kan jo alltid spekulere i hva utfallet hadde blitt dersom Kongsvinger hadde trukket Fyllingen hjemme i semifinalen.
Stang ut: Lillestrøm SK – KIL 1992
(Tomteberget fikk desverre rett i sine spådommer før semifinalen mot Lillestrøm i 1992 - Faksimile: VG)
Utgangspunktet
Året 1992 skulle vise seg å bli et eneste stort eventyr for KIL. Om det var en smule flaks eller en genistrek (eller en blanding av begge) som gjorde at de ukjente herrene Kjell Roar Kaasa og Per Brogeland skulle vise seg å bli de viktige suksessfaktorene, er uvisst. De var i alle fall relativt ukjente begge to, og med et KIL-lag som året før hadde berget plassen i kjent stil, var det ingenting som tilsa at 92-versjonen skulle skape tidenes sesong. I serien knivet man om gullet med like mange poeng som RBK og Start, og i cupen var man klar for semifinale mot naborival Lillestrøm. Hele Kongsvinger stod på hodet, og for supporterleder Johnny Trådstadkjølen var dagene ekstremt travle. Han fikk den enorme interessen tett innpå seg og trodde på rundt 2.000 KIL-supportere på semifinalen på Åråsen. Han kunne til og med fortelle om KIL-fans som hadde bestilt billett til finalen. Optimismen var stor, og det lignet ikke helt den trauste, sindige Glåmdølsholdningen.
For Lillestrøms del, hadde de startet ganske godt og ledet til og med serien omtrent halvveis. Så, etter å ha blitt ydmyket av nettopp Kongsvinger på Gjemselund med 5-2, hadde de bare tatt 1 fattig poeng på de 3 siste seriekampene, før semifinalemøtet med KIL.
Skulle det endelig lykkes for KIL, eller skulle motstanderens hjemmefordel vise seg å bli avgjørende?
Som Øivind Tomteberget sa; KIL var det beste laget, men å slå LSK på Åråsen kunne bli tungt. Dette kom til å bli et drama uten like!
Kampen
Selv om det var Lillestrøm som tok kommandoen fra start, kunne faktisk Kjell Roar Kaasa ordnet KIL-ledelse allerede etter 20 sekunder, men det endte i ingenting. Lillestrøm holdt et generelt høyere tempo enn KIL og spilte seg til flere farlige sjanser i første omgang. To skudd ble reddet på streken av KILs bestemenn, Erik Holtan og Hai Ngoc Tran. Jan Ove Pedersen skjøt i stolpen og André Bergdølmo skjøt over fra fire meter. Første omgang var fult og helt LSKs omgang, og det var merkelig å
(Faksimile: Glåmdalen)
se et så passivt Kongsvinger, som få runder før hadde utspilt Lillestrøm og vunnet 5-2. Det var dårlig trøkk og mange lange baller.
Kaasa skulle allikevel få to sjanser til alene med Frode Grodås. Første gang prøvde han å vri ballen rundt Grodås, og andre gang prøvde han å løfte den over. Normalt sett ville de gått inn begge to, men en mesterlig Frode Grodås hindret begge førsøkene.
Da klokka passerte 87 minutter, og alle belaget seg på ekstraomganger krasjet Tran og Holtan da de begge forsøkte å følge Lillestrøms Geir Frigård inne i straffeområdet. Ballen havnet så hos Tom Guldbrandsen som klinte til, og scorte via stolpen og inn. Ikke helt ufortjent med tanke på alle sjansene. På overtid fikk Kaasa ytterligere en sjanse. Per Gunnar Daløkken tok frispark for KIL og Berstad og Sunde gikk opp i duell. Kaasa fikk plutselig ballen litt høyt, og klemte til. Den suste forbi Grodås, men smalt i tverrliggeren, før den traff stanga. Dette var bare ikke Kaasas dag. Lillestrøm var klare for finalen.
Hva gikk galt?
Mens KIL hadde stang-ut, hadde LSK stang-inn (bokstavelig talt). Gulbrandsens lompe 3 minutter før slutt traff stolperota og inn i mål. Kaasas suser på overtid gikk først i tverrliggeren, deretter i stanga, før den gikk ut på banen igjen.
Alt lå til rette for Kongsvinger i denne semifinalen, men det ville seg rett og slett ikke. Det var disse to situasjonene som avgjorde kampen, og utfallene av skuddene kunne like gjerne vært motsatt og sendt KIL til finalen. Slik gikk det ikke…..denne gangen heller.
”Det er for jævlig å ikke score minst to ganger på så mange sjanser”, sa Kjell Roar Kaasa etter kampen.
”I dag var marginene på min side”, fortsatte LSK-keeper Frode Grodås.
Utspilt og utslått: KIL – Bodø/Glimt 1996
(Alt handlet desverre om Kuvicek-saken i 1996. Før kampstart mot Bodø/Glimt ble det ringt inn 5 bombetrusler på 10 minuter - Foto: Dagbladet)
Utgangspunktet
Etter fire sesonger som trener, ga Per Brogeland seg og overlot stafettpinnen til Åge Steen. Som mange ganger før ble KIL tippet nord og ned, men igjen gjorde man tipsene til skamme. Før semifinalen mot Glimt, lå KIL på 8.plass og hadde bare 1 tap på de siste seks kampene. Allikevel var ikke alt som det skulle. Dagen før den første semifinalekampen på Gjemselund, ble KILs anke i Kuvicek-saken tatt til følge av NFF. Vålerenga ble fratatt sitt ene poeng i serien etter 1-1 mot KIL, mens KIL fikk 3 i stedet for 1 poeng. Det ble en enorm mediedekning, og hele semifinalen havnet egentlig i skyggen av saken. Det gikk rykter om at illsinte Vålerenga-supportere var på vei til Kongsvinger for å overvære semifinalen. KIL-leder Elisabeth Holm fikk drapstrusler, og før kampen ble det ringt inn ikke mindre enn 5 bombetrusler på 10 minutter! En innringer ville ødelegge Kongsvingers semifinalefest og fortalte at det var plassert ut bomber både på sittetribunen og ståtribunen. Dette var ingen god oppladning til kampen.
I serien hadde Bodø/Glimt ligget å vaket under streken i en lengre periode. Det var svært skuffende etter deres flotte tredjeplass året før. De hadde allikevel tidvis imponert, blant annet ved å slå Stabæk 5-1 borte i kvartfinalen. Dessuten var de klar over at Tromsø møtte Vålerenga i den andre semifinalen. Vant både Glimt og Tromsø ville det være duket for det første nord-Norske finaleoppgjøret noensinne.
For første gang for KIL, skulle det spilles dobbeltfinaler i semifinalen. Én hjemmekamp og én bortekamp. Alt lå til rette for to jevnspilte oppgjør, men alt oppstyret rundt Kuvicek-saken kom ubeleilig for KIL.
Kampene:
KIL får en drømmestart på Gjemselund etter bare 10 minutter. Etter en corner rager Erik Noppi høyest og header Kongsvinger i føringen. Kampen er relativt jevnspilt etter dette, men 10 minutter før pause får bortelaget straffe – 1-1. Minuttet etterpå fortsetter kalddusjen for KIL. Bortelagets Thor Mikalsen lobber elegant over Ole Arvid Langnes, og kampen er snudd. KIL prøver å svare med sine dødballer, men det blir med forsøkene.
Rundt 20 minutter ut i andre omgang, punkterer Glimt kampen med 1-3. KIL skyver frem mange mann, og Bodø/Glimts kontringsfotball slår knock-out på KIL. 2 ganger til må Langnes hente ballen ut av nettet, og det ender med et ydmykende 1-5 tap. Om Erik Noppi så skulle hatt 2 eller 3 straffer til, spiller ingen rolle. KIL ble knust og Åge Steen konkluderte med at det ikke var noen vits i å dra til Bodø.
Returoppgjøret i Bodø ble aldri spennende. KIL kjempet tappert en stund, men måtte til slutt gi opp. Allerede etter første omgang stod det 2-0 og det var tydelig at KIL aldri hadde helt troen.
Alt i alt ble de to oppgjørene en pinlig affære for Kongsvinger. ”KIL er jo bare dødballer”, sa Bodø/Glimt-trener Trond Sollied etter kampen. Det hadde han mye rett i. 1-7 til sammen var flaut.
(Faksimile: Glåmdalen)
Hva gikk galt?
”Jeg kan vanskelig finne en motstander som passer oss dårligere enn Bodø/Glimt”, uttalte Åge Steen. Mye av grunnen til hva som gikk galt ligger nok i det. KIL kjørte på med det de var gode på: dødballer. Det holdt i en halvtime mot Bodø/Glimt. Når KIL først raknet, raknet de fullstendig sammen og ga nærmest opp. Bodø Glimt hadde dessuten et kontringsspill som passet KIL svært dårlig, samt et pasningsspill og en teknikk innad i laget, som overgikk KILs.
Semifinalene mot Bodø/Glimt ble aldri spennende, og var kanskje de av alle semifinaler hvor det var mest rettferdig at KIL tapte. Man prøvde i en halvtime, men raknet, og ga opp. Det er fasiten på hvorfor KIL aldri nådde finalen i 1996. Om Kuvicek-saken stod i hodet spillerne er vanskelig å si noe om. Taper man 1-5, er det uansett ikke annet enn nivåforskjell på lagene!
Hvilket semifinaletap mener du var det sureste? Kommenter gjerne i kommentarfeltet!
Kilder:
Nettsider:
Aviser:
Glåmdalen
Dagbladet
VG
Adresseavisa
Aftenposten